Å finne en partner etter kreft

Mange som har eller har hatt kreft, ønsker å finne en kjæreste eller partner. Samtidig kan sykdomserfaringen vekke spørsmål og bekymringer. Vil noen fortsatt være interessert i meg? Når bør jeg fortelle om kreften? Hva om den andre trekker seg unna? Dette er naturlige spørsmål. Erfaring og forskning tyder imidlertid på at det å ha hatt kreft sjelden er den hindringen mange frykter at det skal være.

Bekymringen mange kjenner på

For noen år siden holdt jeg et foredrag om livet etter kreft. Etterpå kom en kvinne bort til meg og sa noe som ble værende hos meg:

«Når fagpersoner snakker om parforhold, virker det som om de tar for gitt at alle allerede har en partner. Men hva med oss som er alene? Hvordan skal vi finne noen etter kreft?»

Spørsmålet hennes er viktig.

Mange som ønsker å finne en partner etter kreft, er redde for hvordan den andre vil reagere når sykdomshistorien kommer fram. Noen frykter at forholdet skal ta slutt i det øyeblikket kreften blir nevnt.

Slike bekymringer er forståelige. Kreft har ofte satt spor, både fysisk og følelsesmessig, og det kan gjøre en sårbar når man skal bli kjent med noen nye.

Er denne frykten realistisk?

Frykten er reell, men det betyr ikke nødvendigvis at den stemmer overens med virkeligheten.

Når vi blir kjent med noen, deler vi etter hvert personlige sider av livet vårt. Mange tenker derfor på hvordan arr, senfølger eller fertilitetsutfordringer kan bli mottatt av en framtidig partner.

Samtidig finnes det forskning som gir grunn til optimisme.

I en studie der voksne ble spurt om hvor interessert de ville være i å gå på date med personer med og uten tidligere kreftsykdom, fant forskerne svært små forskjeller mellom gruppene.

Deltakerne vurderte personer som hadde hatt kreft omtrent like positivt som personer uten en slik erfaring. Den generelle interessen for å bli kjent med dem var også den samme.

Studien kan naturligvis ikke forutsi hva som vil skje i hvert enkelt tilfelle. Men den utfordrer forestillingen om at en kreftdiagnose automatisk gjør noen mindre attraktive som partner.

Hvor begynner man?

Når det gjelder å møte nye mennesker, er mulighetene stort sett de samme som for alle andre.

Noen møter en partner gjennom venner eller familie. Andre blir kjent med mennesker gjennom fritidsaktiviteter, arrangementer eller datingsider og apper.

Det viktigste er kanskje ikke hvor man leter, men hvordan man har det med seg selv når man begynner.

Først: forholdet til deg selv

Mange opplever at sykdommen har forandret kroppen eller selvbildet.

Det kan dreie seg om arr, stomi, hårtap, endret utseende eller andre senfølger.

Før man søker bekreftelse fra en partner, kan det være nyttig å arbeide med å akseptere disse forandringene selv.

Dette betyr ikke at man må være fornøyd med alt som har skjedd. Men det kan være viktig at egenverd ikke blir helt avhengig av andres reaksjoner.

Et spørsmål som noen finner nyttig å stille seg, er:

«Kunne jeg hatt et godt liv selv om jeg ikke fant en partner akkurat nå?»

Dersom svaret gradvis blir ja, er det ofte lettere å møte nye mennesker uten at alt står og faller på utfallet av hver enkelt date.

Ta deg tid til å bli kjent, uten å måtte avgjøre med en gang om det kan bli et varig forhold.

Når man liker noen, er det lett å begynne å forestille seg en framtid sammen.

Problemet er at slike forventninger kan gjøre skuffelser mer smertefulle.

Noen opplever derfor at det er lettere å tenke:

«Jeg skal møte et interessant menneske og se hvordan samtalen går.»

enn:

«Kanskje dette er personen jeg skal dele resten av livet med.»

Den første tilnærmingen gir ofte mer rom for nysgjerrighet og mindre press.

Må jeg fortelle at jeg har hatt kreft?

Strengt tatt nei.

Helseopplysninger er private, og ingen har automatisk krav på å få vite alt om din medisinske historie.

Likevel velger mange å fortelle det etter hvert.

For mange føles det lettere å være åpen enn å bruke energi på å skjule en viktig del av livet sitt. Kreft har ofte vært en betydningsfull erfaring, og det kan være vanskelig å bygge nærhet uten å kunne snakke om den.

Når bør jeg fortelle det?

Det finnes ingen universell regel.

Noen forteller det tidlig. Andre venter til de kjenner at forholdet utvikler seg i en mer alvorlig retning.

Dersom sykdommen har ført til synlige forandringer eller påvirket seksualitet eller fertilitet, kan det være naturlig å ta opp temaet før disse spørsmålene blir aktuelle i praksis.

Det viktigste er ikke tidspunktet i seg selv, men at du føler deg klar.

Hvordan kan jeg si det?

Mange foretrekker å ta samtalen i rolige omgivelser, når det er tid til å snakke uten forstyrrelser.

Det finnes ingen perfekt formulering.

Ofte er det nok å fortelle enkelt og direkte hva som har skjedd, og gi den andre mulighet til å stille spørsmål dersom vedkommende ønsker det.

Reaksjonene kan variere.

Noen reagerer knapt. Andre trenger tid til å tenke. Enkelte blir overrasket eller usikre.

En første reaksjon er heller ikke nødvendigvis den endelige reaksjonen. Mange mennesker trenger tid til å ta inn ny informasjon før de vet hva de føler.

Hva hvis jeg blir avvist?

Muligheten finnes.

Men avvisning er en del av det å lete etter en partner, enten man har hatt kreft eller ikke.

Dersom noen mister interessen utelukkende fordi du har hatt kreft, sier det først og fremst noe om deres forhold til sykdommen. Det sier ikke nødvendigvis noe om din verdi som menneske.

Den rette personen trenger ikke å se bort fra det du har vært gjennom.

Den rette personen vil se hele deg, inkludert det du har opplevd.

Oppsummering

Å finne en partner etter kreft kan vekke usikkerhet og sårbarhet. Samtidig tyder både erfaring og forskning på at mange av fryktene er større enn de faktiske hindringene.

Det viktigste er ofte ikke hvordan eller når du forteller om sykdommen, men at du møter nye mennesker uten å glemme din egen verdi.

Kreft er en del av historien din. Den trenger ikke å definere framtiden din.