Hvordan følelsene kan endre seg gjennom kreftforløpet

Kreft utvikler seg ofte gjennom ulike faser: diagnose, behandling, en periode uten tegn til sykdom, og noen ganger tilbakefall eller en avsluttende fase av livet. Selv om hver person opplever sykdommen på sin egen måte, ser vi at mange kan kjenne igjen lignende følelser og reaksjoner i bestemte deler av sykdomsforløpet. Her ser vi nærmere på hvordan følelsene kan endre seg gjennom kreftforløpet.

Den personlige opplevelsen av kreft

Kreft oppleves svært personlig. På mange måter kan vi si at hver person har sin egen kreftopplevelse. Selv om to mennesker har nøyaktig samme krefttype, betyr det ikke at de vil oppleve sykdommen på samme måte. Erfaring viser at det ofte ikke er slik.

Samtidig ser vi at mange opplever at følelsene utvikler seg på noenlunde lignende måter gjennom sykdomsforløpet. Derfor har man forsøkt å forstå hvorfor bestemte reaksjoner og tanker ofte kan være mer fremtredende i ulike faser av sykdommen.

Følelsene i diagnosefasen

Tiden rundt en kreftdiagnose er ofte preget av sjokk, vantro og mange sterke følelser. Det er vanlig å stille spørsmål som «Hvorfor meg?» og å kjenne på en blanding av tristhet, frykt, sinne og usikkerhet.

Når man får beskjed om at man har kreft, må man ofte forholde seg til en rekke endringer som kan påvirke livet på mange områder. Det kan ta tid å ta inn det som har skjedd, og mange har behov for støtte fra familie, venner eller andre rundt seg.

Sjokket kan også gjøre det vanskelig å få med seg alt legen sier. Derfor kan det være nyttig å ha med noen til samtaler på sykehuset, og gjerne skrive ned spørsmål på forhånd.

Følelsene i behandlingsfasen

Mange opplever behandlingsfasen som annerledes enn diagnosefasen. Selv om behandlingen kan være krevende og belastende, kan det også gi en opplevelse av at noe faktisk gjøres mot sykdommen. Dette kan gi en viss følelse av retning og kontroll.

Det betyr ikke at behandlingsperioden oppleves som enkel eller positiv. Men sammenlignet med tiden rett etter diagnosen, opplever noen en større følelse av involvering og av å være «i gang».

For mange kan det også være betryggende å vite at man følges tett opp av helsepersonell, og at behandlingen bygger på medisinsk kunnskap og erfaring. Det kan gi en følelse av trygghet i en ellers usikker situasjon.

Når behandlingen er over

Hvis behandlingen har hatt ønsket effekt og det ikke finnes tegn til aktiv sykdom, går mange inn i en ny fase med kontroller og oppfølging. Dette kan være en lettelse, men følelsene i denne perioden er ofte mer sammensatte enn mange forventer.

Det kan virke naturlig å tenke at lettelsen og gleden automatisk skal komme når behandlingen er ferdig. For noen gjør den det. For andre er det mer komplisert. Når den tette kontakten med sykehuset og behandlingsapparatet blir mindre, kan noen oppleve uro eller frykt for at sykdommen skal komme tilbake. Dette er en reaksjon mange kjenner igjen.

Samtidig skal man ofte tilbake til en hverdag som har fortsatt å gå videre mens livet i en periode har vært preget av behandling. Arbeid, rutiner, relasjoner og daglige aktiviteter skal kanskje tas opp igjen, samtidig som man må forholde seg til at noen ting har forandret seg – kanskje midlertidig, kanskje varig.

Hvis sykdommen kommer tilbake

Et tilbakefall kan også ha stor betydning for følelsene. Mange beskriver reaksjoner som frustrasjon, sinne, sorg eller oppgitthet. Noen kan kjenne på tanker som: «Var alt jeg gikk gjennom sist forgjeves?»

Den nye behandlingen oppleves ikke nødvendigvis på samme måte som første gang. For noen er håpet fortsatt sterkt. For andre kan det være vanskeligere å mobilisere den samme optimismen. Reaksjonene varierer, og begge deler kan være helt forståelige.

Noen begynner også å stille spørsmål ved hva de orker, hva de ønsker, og hva som føles riktig videre. Dette kan være krevende spørsmål, og mange har behov for støtte i slike vurderinger.

Hvordan kan det oppleves i livets siste fase?

Den siste fasen av livet kan være preget av store følelsesmessige svingninger og mange ulike behov – både for den som er syk og for de nærmeste. For noen blir denne tiden preget av mye fysisk og psykisk belastning. For andre kan det også oppstå øyeblikk av nærhet, mening og viktige samtaler. Ofte kan begge deler eksistere samtidig.

Noen ønsker å bruke tiden på å skape gode opplevelser, være sammen med mennesker som betyr mye, eller gjøre plass til viktige samtaler og minner. For andre handler denne perioden først og fremst om symptomlindring og om å komme seg gjennom dagene på best mulig måte.

Det finnes ingen riktig måte å møte denne fasen på. Hvordan den oppleves, påvirkes av mange ting: personlighet, livssituasjon, helse, støtte fra andre og hvordan sykdommen utvikler seg. Følelser som sinne, sorg, frykt, uro eller ro kan komme og gå – ofte i ulike blandinger.

For noen kan det også være betydningsfullt å se tilbake på livet, dele minner og sette ord på det som har hatt verdi. Slike samtaler gjør ikke situasjonen enkel eller mindre smertefull, men de kan for noen gjøre den litt lettere å bære.