Ved siden av de tradisjonelle kreftbehandlingene, som kirurgi, cellegift og strålebehandling, er immunterapi blitt en viktig del av behandlingen for mange kreftformer. Immunterapi hjelper kroppens eget immunforsvar med å oppdage og bekjempe kreftceller. Her forklarer vi hvordan behandlingen virker, hvilke typer immunterapi som finnes, og hvilke fordeler og begrensninger den har.
Immunforsvaret
Immunforsvaret er kroppens naturlige forsvarssystem mot infeksjoner og sykdom. Det består av flere organer og vev, blant annet blodet, beinmargen, thymus, milten og mandlene. Lymfesystemet, med lymfekar og lymfeknuter, er også en viktig del av immunforsvaret og bidrar til å filtrere lymfevæsken og koordinere immunresponsen.
Immunforsvaret arbeider i to trinn som utfyller hverandre.
Det medfødte immunforsvaret
Dette er kroppens første forsvarslinje. Hud og slimhinner hindrer virus, bakterier og andre mikroorganismer i å trenge inn i kroppen.
Hvis en mikroorganisme likevel kommer gjennom disse barrierene, reagerer blant annet nøytrofile granulocytter og andre immunceller raskt. Dette systemet kan oppdage at noe er fremmed, men skiller ikke nødvendigvis mellom ulike virus eller bakterier. Reaksjonen kommer derfor nesten umiddelbart.
Det adaptive immunforsvaret
Hvis det medfødte immunforsvaret ikke klarer å stoppe inntrengeren, overtar det adaptive immunforsvaret.
Dette systemet er langt mer presist. Det lager antistoffer og immunceller som er spesialtilpasset akkurat det viruset, bakterien eller den fremmede cellen kroppen har møtt. Denne prosessen tar lengre tid, men gir en mer målrettet respons.
De viktigste immuncellene
De viktigste cellene i immunforsvaret er hvite blodceller, også kalt leukocytter. De beveger seg gjennom blodet og lymfesystemet og kan deles inn i to hovedgrupper.
Fagocytter
Fagocytter beskytter kroppen ved å «spise» og bryte ned fremmede mikroorganismer. Nøytrofile granulocytter er et godt eksempel.
Hvis en blodprøve viser et høyt antall nøytrofile, betyr det ofte at kroppen bekjemper en bakterieinfeksjon.
Lymfocytter
Lymfocytter dannes i beinmargen. Noen modnes der og blir B-lymfocytter, mens andre modnes i thymus og blir T-lymfocytter.
B-lymfocyttene oppdager de fremmede inntrengerne og aktiverer T-lymfocyttene, som utfører selve angrepet. Man kan sammenligne dem med en militær organisasjon: B-cellene fungerer som etterretningstjenesten som identifiserer fienden, mens T-cellene er soldatene som gjennomfører oppdraget.
For å gjøre dette analyserer B-cellene hvilke kjennetegn inntrengeren har og «lærer opp» T-cellene til å gjenkjenne dem. Når infeksjonen er bekjempet, lagrer immunforsvaret informasjonen i form av immunologisk hukommelse.
Dersom kroppen senere møter den samme mikroorganismen igjen, kan immunforsvaret reagere både raskere og mer effektivt. Det er dette prinsippet vaksiner bygger på.
En spesiell gruppe T-celler og andre lymfocytter, blant annet natural killer-celler (NK-celler), kan også oppdage og ødelegge enkelte kreftceller.
Typer immunterapi
Det finnes flere typer immunterapi. Selv om de virker på ulike måter, har de samme mål: å hjelpe immunforsvaret med å oppdage og bekjempe kreftceller mer effektivt.
Monoklonale antistoffer
Monoklonale antistoffer er proteiner som fremstilles i et laboratorium. Når de kommer inn i kroppen, binder de seg til bestemte molekyler på overflaten av kreftcellene.
Man kan se for seg celleoverflaten som en dør med mange forskjellige låser. Hvert monoklonale antistoff er laget for å passe til én bestemt «lås». Når antistoffet finner riktig mål, kan det blokkere viktige funksjoner i kreftcellen eller gjøre den lettere for immunforsvaret å oppdage.
Navnet på disse legemidlene slutter vanligvis på -mab, som står for monoclonal antibody.
Monoklonale antistoffer kan ha ulike oppgaver.
Blokkere vekstsignaler
Noen legemidler, som cetuximab, binder seg til reseptorer som kreftcellene trenger for å vokse. Når reseptoren blokkeres, mottar ikke cellen vekstsignalene den trenger, og veksten kan bremses eller stoppe. Cetuximab brukes blant annet ved tykk- og endetarmskreft og enkelte kreftformer i hode og hals.
Hindre dannelsen av nye blodårer
Kreftsvulster trenger blodforsyning for å vokse. Legemidler som bevacizumab hemmer dannelsen av nye blodårer som svulsten forsøker å bygge opp. Dermed får kreftcellene mindre tilgang til oksygen og næringsstoffer. Bevacizumab brukes blant annet ved metastatisk tykk- og endetarmskreft, brystkreft og lungekreft.
Få kreftcellene til å dø
Noen antistoffer binder seg til bestemte proteiner på kreftcellene og utløser prosesser som gjør at cellene dør. Alemtuzumab brukes ved enkelte blodkreftsykdommer, blant annet kronisk lymfatisk leukemi. Andre legemidler, som gemtuzumab, brukes ved akutt myelogen leukemi.
Angripe bestemte proteiner
Ved noen typer brystkreft finnes det store mengder av proteinet HER2 på kreftcellene. Legemidler som trastuzumab binder seg til HER2 og hemmer kreftcellenes vekst og deling.
Tyrosinkinasehemmere
Tyrosinkinasehemmere virker ved å blokkere signaler som kreftcellene trenger for å vokse og dele seg.
De regnes vanligvis som målrettet behandling, men omtales ofte sammen med immunterapi fordi de også angriper spesifikke mekanismer i kreftcellene.
Navnet på disse legemidlene slutter ofte på -nib, for eksempel imatinib, erlotinib og sorafenib.
Adoptiv celleterapi
Ved adoptiv celleterapi hentes T-celler fra pasientens eget blod. Disse cellene kan velges ut eller endres i laboratoriet slik at de blir bedre til å kjenne igjen og angripe kreftcellene.
Deretter dyrkes de opp til et stort antall før de føres tilbake til pasienten.
Den mest kjente formen er CAR-T-celleterapi, som allerede brukes ved enkelte former for blodkreft. Forskningen pågår fortsatt for å utvide behandlingen til flere krefttyper.
Onkolytiske virus
Virus forbindes vanligvis med sykdom, men noen virus kan også brukes som behandling mot kreft.
Disse virusene er genetisk endret slik at de først og fremst infiserer kreftceller. Når viruset formerer seg inne i kreftcellen, sprekker cellen og dør.
Samtidig frigjøres stoffer fra kreftcellene som gjør immunforsvaret oppmerksom på svulsten. På den måten kan immunforsvaret lettere oppdage og angripe kreftceller også andre steder i kroppen.
Onkolytiske virus brukes foreløpig ved enkelte kreftformer, mens det fortsatt forskes på hvordan behandlingen kan brukes ved flere sykdommer.
Fordeler med immunterapi
En av de største fordelene med immunterapi er at behandlingen er målrettet.
Tradisjonell cellegift påvirker mange friske celler i tillegg til kreftcellene, mens strålebehandling virker lokalt i området som bestråles. Immunterapi retter seg mot bestemte molekyler eller stimulerer immunforsvaret til å angripe kreftcellene mer presist.
Det betyr ikke at behandlingen er fri for bivirkninger, men den virker ofte på en annen måte enn cellegift.
En annen fordel er at immunforsvaret kan utvikle en form for immunologisk hukommelse. Hos noen pasienter kan kroppen fortsette å gjenkjenne kreftcellene også etter at behandlingen er avsluttet. Dette kan bidra til langvarig sykdomskontroll, selv om resultatene varierer mellom ulike kreftformer og fra person til person.
Begrensninger ved immunterapi
Immunterapi passer ikke for alle krefttyper eller alle pasienter.
Ved noen kreftformer er behandlingen blitt en viktig del av standardbehandlingen, mens den ved andre sykdommer fortsatt bare brukes i spesielle situasjoner eller innenfor kliniske studier.
Behandlingen virker heller ikke hos alle. Selv om enkelte pasienter får svært god effekt, opplever andre liten eller ingen nytte. Forskere arbeider derfor med å forstå hvorfor immunterapi virker godt hos noen, men ikke hos andre.
En annen begrensning er at det ofte tar tid før behandlingen begynner å virke. Immunforsvaret trenger tid til å aktivere de mekanismene som skal angripe kreftcellene. Derfor kan det gå flere uker før effekten blir synlig på undersøkelser.
Bivirkninger ved immunterapi
Fordi immunterapi stimulerer immunforsvaret, skiller bivirkningene seg ofte fra dem man ser ved cellegift.
Den viktigste bivirkningen er at immunforsvaret noen ganger blir for aktivt og begynner å angripe kroppens egne organer. Dette kalles immunrelaterte bivirkninger.
De fleste bivirkningene er milde eller moderate og kan behandles dersom de oppdages tidlig.
Vanlige bivirkninger kan være:
- utslett eller kløe
- diaré
- betennelse i leveren
- hormonforstyrrelser, for eksempel påvirkning av skjoldbruskkjertelen
- feber
- utmattelse
- muskelsmerter
- hodepine
- frysninger
Mer alvorlige bivirkninger er mindre vanlige, men kan ramme blant annet lungene, tarmen, leveren, hjertet eller nervesystemet. Derfor er det viktig å kontakte behandlingsstedet dersom det oppstår nye symptomer under eller etter behandlingen.
Jo tidligere bivirkningene oppdages, desto lettere er de som regel å behandle.
God kommunikasjon med behandlingsteamet
Det er viktig å ha god dialog med legen og resten av behandlingsteamet gjennom hele behandlingen.
Be om informasjon dersom det er noe du lurer på. Det er nyttig å vite hva behandlingen har som mål, hvilke bivirkninger som kan oppstå, og hvilke symptomer du bør være oppmerksom på.
Før behandlingen starter, får du informasjon om behandlingen og blir bedt om å gi et informert samtykke. Dette er en anledning til å stille spørsmål og forsikre deg om at du har forstått både fordelene, begrensningene og de mulige bivirkningene.
Å være godt informert gjør det lettere å delta aktivt i beslutninger om egen behandling.
Legg igjen en kommentar