Hvordan snakke med barna om kreft

Når en forelder, besteforelder eller en annen nær person får kreft, oppstår det ofte et vanskelig spørsmål: Hvordan skal vi fortelle dette til barna? Mange voksne ønsker å beskytte barna mot bekymringer, men barn merker som regel at noe har forandret seg. Derfor er det ofte bedre å gi dem informasjon de kan forstå, enn å la dem stå alene med egne forklaringer og fantasier.

Bør barn få vite at noen har kreft?

I de fleste tilfeller er svaret ja.

Barn oppfatter ofte mer enn voksne tror. De merker endringer i stemningen hjemme, sykehusbesøk, bekymringer og nye rutiner. Dersom de kjenner at noe er galt, men samtidig får høre at «alt er normalt», kan det skape ekstra usikkerhet.

Informasjonen trenger ikke være omfattende eller detaljert. Det viktigste er at den er sann, tilpasset barnets alder og gir rom for spørsmål.

Hvem bør fortelle det?

Barn tar vanligvis imot vanskelige beskjeder best fra mennesker de kjenner og stoler på.

Dersom det er mulig, kan den som er syk selv delta i samtalen. For noen familier vil det være naturlig at begge foreldrene er til stede. Det finnes ingen løsning som passer for alle.

Velg gjerne et rolig tidspunkt der dere ikke blir avbrutt, og hvor det er tid til å snakke videre dersom barnet ønsker det.

Hvordan forklare kreft til barna?

Forklaringen bør være enkel og tilpasset barnets alder.

Mange barn har nytte av konkrete beskrivelser. Det kan være nok å si at en del av kroppen har blitt syk, og at legene prøver å hjelpe.

For eksempel kan man si:

• «Jeg har fått en sykdom som heter kreft.»
• «Legene har funnet sykdommen og skal behandle den.»
• «Jeg må kanskje på sykehuset oftere en periode.»

Det er også nyttig å fortelle hvilken del av kroppen som er rammet. Dersom sykdommen gjelder blodet, kan man forklare det på en enkel måte som passer barnets alder.

Barn trenger sjelden alle detaljer på én gang. Informasjon kan gis gradvis etter hvert som nye spørsmål oppstår.

Følelser kan komme til uttrykk på mange måter

Barna reagerer forskjellig når noen de er glad i blir syke.

Noen blir triste og søker mer nærhet. Andre blir sinte, irritable eller virker mindre interesserte i det som skjer. Enkelte fortsetter å leke og oppføre seg som vanlig.

Alle disse reaksjonene kan være normale.

Noen ganger kan barn også endre atferd for å få mer oppmerksomhet dersom de opplever at sykdommen tar mye plass i familien.

Viktige ting barn bør få vite

Det kan være nyttig å snakke om følgende:

• At familien fortsatt skal prøve å få hverdagen til å fungere så godt som mulig.
• At enkelte rutiner eller aktiviteter kanskje må endres en periode.
• At barnet alltid kan stille spørsmål, både nå og senere.
• At det er normalt å bli redd, trist, sint eller forvirret.
• At kreft ikke er barnets skyld.
• At kreft ikke smitter.

Mange voksne blir overrasket over hvor lett barn kan føle ansvar for ting som skjer rundt dem. Derfor kan det være viktig å si tydelig at sykdommen ikke skyldes noe barnet har gjort, sagt eller tenkt.

Unngå å legge ansvar på barna

Barn bør aldri få inntrykk av at sykdommen eller behandlingsresultatet avhenger av hvordan de oppfører seg.

Utsagn som «du må være snill så mamma blir frisk» kan skape skyldfølelse og bekymring.

Barn trenger først og fremst å vite at de fortsatt er barn, og at de voksne har ansvaret for sykdommen og behandlingen.

Informer skolen eller barnehagen

Det kan være en god idé å informere læreren eller barnehagen om situasjonen.

Det er ikke nødvendig å dele alle detaljer, men informasjonen kan gjøre det lettere for de voksne rundt barnet å forstå reaksjoner, konsentrasjonsvansker eller endringer i humør.

Spørsmål barn ofte stiller

Barn kan stille spørsmål med én gang, eller flere uker senere.

Noen vanlige spørsmål er:

«Hvorfor fikk du kreft?»

Ingen vet alltid hvorfor ett bestemt menneske får kreft. Det viktigste er at legene gjør det de kan for å behandle sykdommen.

«Kan jeg også få kreft?»

Noe barn kan få kreft, men det er langt vanligere hos voksne.

«Kommer du til å dø?»

Dette er ofte det spørsmålet voksne frykter mest.

Det finnes ikke alltid et sikkert svar. Derfor kan det være riktig å si:

«Det vet vi ikke ennå. Legene gjør det de kan, og vi følger behandlingen nøye.»

Barn tåler ofte usikkerhet bedre enn voksne tror, så lenge de opplever at de får ærlige svar.

«Kommer du til å miste håret?»

Noen behandlinger kan føre til hårtap, mens andre ikke gjør det. Det er lov å svare at man ikke vet ennå.

Bak spørsmålet kan det også ligge bekymringer for hvordan den syke kommer til å se ut, eller hvordan andre mennesker vil reagere.

«Er du redd?»

Mange foreldre ønsker å beskytte barna mot egne følelser, men det er mulig å være ærlig uten å skremme.

For eksempel:

«Jeg er litt redd noen ganger. Samtidig får jeg hjelp av legene, og jeg er ikke alene.»

Oppsummering

Å snakke med barn om kreft er sjelden enkelt. Det viktigste er ikke å finne de perfekte ordene, men å være ærlig, tilgjengelig og villig til å lytte.

Barn trenger ikke alle svarene. De trenger voksne som tør å være til stede sammen med dem i usikkerheten.