Kreft påvirker ikke bare kroppen. Sykdommen kan også endre hvordan du tenker om framtida, familien, arbeidet og deg selv. Psykologisk støtte kan være nyttig gjennom hele sykdomsforløpet, fra diagnosen og behandlingen til livet etter kreft eller lindrende behandling. Her er ti områder der slik støtte kan gjøre en forskjell.
Hva er psykoonkologi?
Psykoonkologi er fagområdet som arbeider med de psykiske, følelsesmessige og sosiale sidene ved kreft.
Det omfatter blant annet hvordan mennesker reagerer på en kreftdiagnose, hvordan sykdom og behandling påvirker hverdagen og familien, og hvordan pasienter og pårørende kan få støtte gjennom ulike faser av sykdommen.
Psykologisk støtte betyr ikke nødvendigvis at du har en psykisk lidelse.
Frykt, tristhet, sinne, usikkerhet og mange spørsmål kan være helt forståelige reaksjoner på en alvorlig sykdom. Noen mennesker klarer å håndtere dette med egne ressurser og støtte fra mennesker rundt seg. Andre opplever at belastningen blir så stor eller varer så lenge at de trenger mer hjelp.
Forskningen tyder på at psykologiske og psykososiale tiltak kan redusere blant annet angst, depresjon og annen psykisk belastning hos personer med kreft. Effekten varierer mellom personer og mellom ulike typer tiltak. En nyere metaanalyse fant særlig effekt av strukturerte psykoterapeutiske intervensjoner, samtidig som resultatene varierte etter blant annet behandlingstype og kreftdiagnose.
1. Håndtere kreftdiagnosen
Å få vite at du har kreft kan forandre mye på svært kort tid.
Tankene kan handle om behandlingen, framtida, familien, arbeidet eller om behandlingen kommer til å virke. Noen spør seg: «Hvorfor meg?»
Frykt, tristhet, sinne og usikkerhet er vanlige reaksjoner. Andre reagerer annerledes. Noen blir svært praktiske, mens andre opplever en periode der det er vanskelig å ta inn informasjon.
Derfor kan det være nyttig å ha med en pårørende til viktige samtaler hvis du ønsker det. Den andre personen kan lytte, stille spørsmål og hjelpe deg med å huske informasjonen etterpå.
Psykologisk støtte kan hjelpe deg med å forstå reaksjonene dine, sette ord på det som skjer og skille mellom bekymringer du kan gjøre noe med, og usikkerhet du må finne en måte å leve med.
2. Leve med behandlingen
Kreftbehandling kan vare lenge og bestå av kirurgi, cellegift, stråling, immunterapi, målrettet behandling eller flere behandlinger i kombinasjon.
Bivirkningene varierer mye. Noen får få plager, mens andre opplever blant annet kvalme, smerter, hårtap, søvnvansker eller utmattelse.
Psykologisk støtte kan ikke fjerne medisinske bivirkninger, men kan hjelpe deg med å håndtere hvordan de påvirker hverdagen.
Det kan for eksempel handle om avspenning, å tilpasse aktivitetsnivået, håndtere bekymring før behandling eller finne strategier for dager der energien er svært begrenset.
Det kan også være nyttig å forberede spørsmål før samtaler med behandlingsteamet, slik at du lettere får informasjonen du trenger.
3. Ta vanskelige beslutninger
Kreft fører ofte til beslutninger som ikke bare handler om selve behandlingen.
Skal du fortsette å arbeide? Hva skal du fortelle barna? Hvem skal hjelpe med praktiske oppgaver? Må planene for de neste månedene endres?
Noen ganger finnes det også flere medisinsk forsvarlige behandlingsalternativer. Da kan legen forklare fordeler, ulemper og medisinske konsekvenser, mens du selv må vurdere hva som passer best med dine ønsker og prioriteringer.
Psykologisk støtte kan hjelpe med å sortere informasjonen og tydeliggjøre hva som er viktig for deg.
Målet er ikke at noen andre skal ta beslutningen, men at du skal få bedre forutsetninger for å ta den selv.
4. Håndtere endringer i familien
Når noen får kreft, påvirkes ofte hele familien.
Oppgaver som tidligere var selvfølgelige, kan måtte fordeles på nytt. Hvem lager middag? Hvem følger barna? Hvem kjører til sykehuset? Hvem hjelper når energien ikke strekker til?
Samtidig kan pårørende selv være redde, slitne eller bekymret.
Det er lett å tenke: «Det er ikke jeg som har kreft. Mine problemer er ikke viktige nå.»
Men belastningen hos pårørende kan være betydelig. En systematisk forskningsoversikt fant at partnere til personer med kreft i noen tilfeller kan oppleve en psykisk belastning som er sammenlignbar med eller større enn pasientens.
Å ta vare på den som er syk og å ta vare på resten av familien er derfor ikke konkurrerende mål. Ofte henger de sammen.
5. Snakke sammen om det vanskelige
Noen ganger ønsker personen med kreft å snakke om smerter, frykt eller døden, mens familien helst vil snakke om noe annet. Andre ganger skjer det motsatte.
Mange forsøker også å beskytte hverandre: «Jeg sier ikke hvor redd jeg er, for da blir hun enda mer bekymret.»
Når flere mennesker gjør dette samtidig, kan en familie som prøver å beskytte hverandre ende med at alle sitter alene med det vanskeligste. Psykologisk støtte kan hjelpe familien med å finne ut hva som bør snakkes om, hvordan og når.
Målet er ikke at alt alltid skal sies. Noen ganger trenger mennesker også å få være i fred. Målet er at tausheten skal være et valg, ikke resultatet av at ingen tør å åpne døra.
6. Forholde seg til venner og andre mennesker
Venner kan være en viktig kilde til støtte, men kreft kan også forandre sosiale relasjoner. Noen ønsker at få mennesker skal vite om diagnosen. Andre vil snakke åpent om den.
Du kan også oppleve at noen mennesker du forventet støtte fra, trekker seg unna, mens andre overrasker deg ved å komme nærmere.
Og så finnes de velmente kommentarene: «Du må bare tenke positivt.»;«Jeg kjenner en som ble frisk fordi hun…»
Du bestemmer selv hvor mye du vil fortelle og til hvem.
Psykologisk støtte kan blant annet hjelpe med å sette grenser, be om det du faktisk trenger og håndtere spørsmål eller råd du ikke har bedt om.
7. Finne tilbake til hverdagen etter behandling
Når behandlingen avsluttes, forventer omgivelsene noen ganger at livet skal bli normalt igjen. Men det betyr ikke nødvendigvis at kroppen og tankene er klare for å gå tilbake til hverdagen som før.
Det kan ta tid å komme tilbake til arbeid, aktiviteter, seksualitet, sosialt liv og vanlige rutiner. Noen opplever også at synet på kroppen, framtida eller hva som er viktig i livet har endret seg.
En vanlig bekymring er frykt for tilbakefall.
Et norsk studie av 936 personer som hadde overlevd kreft diagnostisert som unge voksne, fant at frykten kunne være til stede selv mange år etter behandlingen. I gjennomsnitt hadde det gått 16 år siden diagnosen, og 20 prosent rapporterte ganske mye eller mye frykt for tilbakefall.
Et kvalitativt studie fra en liten kystkommune i Nord-Norge viser dessuten hvordan bekymring for tilbakefall ikke bare foregår inne i hodet på den enkelte, men også formes i samspillet med familie, venner og lokalmiljø.
Å være ferdig med behandlingen betyr derfor ikke nødvendigvis at den psykiske delen av kreftforløpet er ferdig.
8. Håndtere tilbakefall
Hvis kreften kommer tilbake, kan reaksjonen være svært forskjellig fra første gang. En tanke kan være: «Hva var da poenget med alt jeg gikk gjennom?»
Behandlingen, bivirkningene og månedene eller årene med kontroller kan plutselig ses i et annet lys. Men et tilbakefall betyr ikke nødvendigvis at den tidligere behandlingen var forgjeves. Den kan ha holdt sykdommen borte eller under kontroll i lang tid.
Psykologisk støtte kan være nyttig for å håndtere frustrasjon, frykt og nye beslutninger uten å kreve at du først skal «akseptere» situasjonen eller se positivt på den.
9. Leve når sykdommen ikke lenger kan helbredes
Når kreften ikke lenger kan helbredes, kan målet med behandlingen endres.
Lindrende behandling skal forebygge og redusere plager og bidra til best mulig livskvalitet. Det kan fortsatt være aktuelt med kreftrettet behandling dersom den kan bremse sykdommen eller redusere symptomer.
Psykologisk støtte i denne fasen handler ikke om å kreve at personen skal være optimistisk eller «finne mening» i sykdommen. Det kan handle om frykt for døden, bekymring for familien, tap av framtid eller om hvordan man ønsker å bruke den tida som er igjen.
For noen kan det også være viktig å se tilbake på livet, snakke om mennesker og hendelser som har hatt betydning eller avslutte ting som fortsatt føles uferdige.
Forskningen på psykososiale tiltak ved avansert kreft viser blant annet støtte for meningsorientert psykoterapi og tiltak som kan forbedre kommunikasjonen med helsepersonell.
10. Få støtte de siste dagene
De siste dagene av livet kan behovene endre seg raskt. Noen ønsker å snakke. Andre ønsker stillhet. Noen vil ha familien tett på, mens andre trenger mer ro.
Psykologisk og emosjonell støtte handler da først og fremst om å ta utgangspunkt i hva personen selv ønsker og trenger.
Det kan innebære samtaler med mennesker man er glad i, praktiske spørsmål som fortsatt må ordnes eller ønsker om hvordan den siste tida skal være.
Det finnes ingen riktig måte å dø på. Målet er så langt som mulig å bevare trygghet, verdighet og personens mulighet til å påvirke det som fortsatt kan påvirkes.
Psykologisk støtte må tilpasses personen
To mennesker med samme kreftdiagnose kan ha helt forskjellige behov.
Den ene trenger kanskje hjelp kort tid etter diagnosen. En annen klarer seg godt gjennom behandlingen, men får problemer når den er avsluttet. En tredje ønsker ingen profesjonell psykologisk støtte i det hele tatt. Alle tre reaksjonene kan være helt rimelige.
Psykologisk støtte ved kreft bør derfor ikke handle om å lære mennesker hvordan de burde reagere. Den bør hjelpe den enkelte med de problemene, beslutningene og følelsene som faktisk finnes.
Legg igjen en kommentar