Frykt er en av de vanligste følelsesmessige reaksjonene når man får en kreftdiagnose, under behandlingen og også etter at behandlingen er avsluttet. Det er en naturlig reaksjon på en sykdom som kan få store konsekvenser for livet. Målet er derfor ikke å bli kvitt frykten fullstendig. Det er derimot mulig å redusere angsten og gjøre frykten mindre styrende i hverdagen.
Det er normalt å reagere på kreft med frykt
Psykoonkologer sier ofte at det er normalt å reagere på kreft med frykt. Det betyr egentlig to ting.
For det første at frykt er en av de vanligste reaksjonene hos mennesker som får kreft.
For det andre at det sjelden hjelper å forsøke å fjerne frykten med velmente kommentarer som «Dette går nok bra» eller «Prøv å være rolig, ellers blir barna redde.» Slike ord kommer gjerne fra et ønske om å trøste, men de får som regel ikke frykten til å forsvinne.
Å akseptere at frykten er en naturlig del av situasjonen betyr ikke å gi opp eller resignere. Det betyr å gi seg selv lov til å kjenne på den, sette ord på den og la den få eksistere uten å kjempe mot den hele tiden. En vedvarende kamp mot frykten krever mye energi. Ofte er det mer hjelpsomt å forsøke å redusere hvor stor plass den får i livet.
Hva er mennesker med kreft mest redde for?
Det finnes ikke ett enkelt svar. Kreft oppleves forskjellig fra person til person, og det som skaper mest frykt, varierer.
Mange som har små barn forteller at de bekymrer seg mer for barna enn for seg selv. Det er lett å forstå. Barn trenger foreldrene sine, og tanken på ikke å kunne være der mens de vokser opp, kan være en av de tyngste bekymringene sykdommen fører med seg.
Men frykten handler om mer enn dette.
Selve ordet kreft vekker sterke assosiasjoner. De fleste kjenner noen som har vært alvorlig syke eller dødd av sykdommen. Mange forbinder derfor kreft med lidelse, store endringer i hverdagen og usikkerhet om fremtiden.
For mange er også døden en naturlig del av det de frykter. Andre er mest opptatt av hvordan behandlingen kan påvirke kroppen, for eksempel hårtap, arr, stomi eller andre synlige forandringer som kan påvirke selvbildet.
Det viktigste er ikke hva man er redd for, men å forstå at slike reaksjoner er vanlige når livet plutselig blir uforutsigbart.
Hva er forskjellen mellom frykt og angst?
I dagligtalen brukes ordene frykt og angst ofte om hverandre. Psykologisk sett beskriver de likevel ikke helt det samme.
Angst er en mer vedvarende tilstand av uro eller bekymring. Den kan vare lenge og være knyttet til både reelle og framtidige hendelser. Intensiteten varierer ofte, men den ligger gjerne i bakgrunnen over tid.
Frykt er derimot en følelsesmessig reaksjon som oppstår når vi står overfor en konkret trussel, eller når vi forventer at den skal oppstå. Frykten er ofte sterk, men varer vanligvis kortere enn angsten.
Et eksempel kan gjøre forskjellen tydeligere.
En person med kreft som har sprøyteskrekk, kan oppleve sterk frykt akkurat idet det skal tas en blodprøve. Når situasjonen er over, forsvinner denne frykten igjen. Mellom sykehusbesøkene kan den samme personen derimot kjenne på en mer vedvarende uro når han eller hun tenker på alle blodprøvene, sprøytene eller behandlingene som venter. Da er opplevelsen nærmere angst enn frykt.
Denne forskjellen har også betydning for hvordan vi kan møte reaksjonene. Angst kan noen ganger utvikle seg til en psykisk lidelse som trenger behandling, med eller uten medisiner. Frykt er derimot en normal følelsesmessig respons på en reell trussel. Målet er derfor vanligvis ikke å fjerne den, men å lære å håndtere den slik at den ikke tar all plass i livet.
Frykt gjennom de ulike fasene av sykdommen
Frykt før diagnosen
For noen begynner frykten allerede før kreften er påvist.
Det kan starte med et symptom som ikke går over, en kul, en uventet blødning eller et prøvesvar som må undersøkes nærmere. Ventetiden fram til utredning eller svar kan oppleves som svært belastende. Mange beskriver denne perioden som en av de mest krevende, fordi usikkerheten gir rom for mange katastrofetanker.
Noen forsøker å tenke på noe annet og leve som normalt. Andre søker mye informasjon på internett eller legger merke til hvert eneste signal fra kroppen. Begge reaksjonene er forståelige. Når vi ikke vet hva som skjer, prøver hjernen å skape en følelse av kontroll.
Det er først når diagnosen er stilt, at usikkerheten gradvis blir erstattet av mer konkret informasjon. Selv om beskjeden kan være tung å få, opplever mange samtidig en viss lettelse over endelig å vite hva de står overfor.
Frykt når man får kreftdiagnosen
Det øyeblikket man får beskjed om at man har kreft, blir ofte stående som et av de tydeligste minnene i livet.
Mange husker nøyaktig hvor de satt, hvem som var til stede, og hvilke ord legen brukte. Samtidig er det vanlig at deler av samtalen nærmest forsvinner fra hukommelsen. Frykten aktiverer kroppens alarmsystem, og det blir vanskeligere å ta inn og bearbeide ny informasjon.
Derfor er det heller ikke uvanlig å komme hjem og oppdage at man nesten ikke husker hva som ble sagt om diagnosen eller behandlingen.
De første dagene etter diagnosen er ofte preget av et sterkt behov for svar.
- Hva slags kreft er dette?
- Kan den behandles?
- Hvor alvorlig er den?
- Kommer jeg til å dø?
- Hvor lang tid vil behandlingen vare?
- Vil jeg kunne arbeide?
- Hvordan skal jeg fortelle dette til familien?
Noen får svar raskt. Andre må leve med flere uker eller måneder med usikkerhet mens utredningen fortsetter. Denne ventetiden kan være psykisk svært krevende.
Frykt under behandlingen
Når behandlingen starter, endrer frykten ofte karakter.
For mange er det ikke lenger selve diagnosen som står i sentrum, men alt behandlingen innebærer.
Noen er redde for operasjonen. Andre gruer seg mest til cellegift, strålebehandling eller bivirkningene. Noen bekymrer seg for om behandlingen vil virke. Andre frykter hvordan kroppen kommer til å forandre seg.
Det finnes heller ingen «riktig» måte å reagere på.
En pasient kan være redd før hver cellegiftkur, mens en annen opplever at angsten først kommer når behandlingen er ferdig. Begge reaksjonene er normale.
Det er også vanlig at frykten svinger gjennom behandlingsforløpet. En dag kan man kjenne seg optimistisk og full av håp. Neste dag kan en ny blodprøve, en kontrolltime eller en fysisk forandring vekke frykten på nytt. Dette betyr ikke at man går bakover. Følelser følger sjelden en rett linje. De beveger seg opp og ned etter hvert som situasjonen utvikler seg.
Når frykten blir en konstant følgesvenn
Hos noen er frykten mest intens i bestemte situasjoner. Hos andre blir den nesten alltid værende i bakgrunnen. Den kan dukke opp når telefonen ringer fra sykehuset, når det kommer et brev med en ny time, når man kjenner en ny smerte, når man ser seg i speilet, eller når man våkner midt på natten og tankene begynner å vandre.
Det betyr ikke nødvendigvis at sykdommen har blitt verre, heller ikke at personen håndterer situasjonen dårlig.
Det viser først og fremst hvor stor plass kreft kan få i et menneskes liv. Når sykdommen berører fremtiden, kroppen, familien, arbeidet og identiteten samtidig, er det naturlig at frykten kommer tilbake igjen og igjen.
Målet er derfor ikke å aldri kjenne frykt. Målet er at frykten ikke skal få bestemme hvordan livet leves.
Frykt etter at behandlingen er avsluttet
Mange blir overrasket over at frykten ikke forsvinner når behandlingen er over. Tvert imot opplever noen at den blir sterkere.
Under behandlingen har man jevnlig kontakt med helsevesenet. Det tas blodprøver, gjennomføres undersøkelser og følges nøye med på hvordan sykdommen utvikler seg. Når behandlingen avsluttes, blir kontrollene gradvis sjeldnere. For noen kan dette oppleves som å miste et viktig sikkerhetsnett.
Plutselig må man vende tilbake til hverdagen, samtidig som usikkerheten fortsatt er der. Mange beskriver det som om omgivelsene forventer at livet skal gå tilbake til det normale, mens de selv kjenner at ingenting føles helt normalt ennå.
Det betyr ikke at noe er galt. Det er en vanlig del av det å tilpasse seg et liv som er blitt forandret av sykdommen.
Frykt for tilbakefall
En av de vanligste bekymringene etter kreftbehandling er frykten for at sykdommen skal komme tilbake. Denne frykten kan dukke opp på mange ulike måter:
Noen kjenner den før hver kontroll. Andre blir urolige når de får en ny smerte eller oppdager en forandring i kroppen. Noen merker at angsten øker på årsdagen for diagnosen eller når de hører at en annen har fått tilbakefall.
Slike reaksjoner er vanlige. For de fleste blir de mindre intense etter hvert som tiden går, selv om de sjelden forsvinner helt. Målet er derfor ikke å leve uten frykt for tilbakefall. Målet er å kunne leve et godt liv, også når denne frykten av og til gjør seg gjeldende.
Kan frykten reduseres?
Ja. Ikke fordi man kan få en garanti for at alt kommer til å gå bra, men fordi måten vi forholder oss til frykten på, har stor betydning. Mange forsøker å kjempe mot frykten eller presse den bort. Det er en forståelig strategi, selv om det ofte fører til at frykten tar enda mer plass.
Det er som om hjernen hele tiden blir minnet om at det finnes noe farlig som må holdes under kontroll.
En mer hjelpsom tilnærming er å legge merke til frykten når den kommer, anerkjenne at den er en naturlig reaksjon og deretter vende oppmerksomheten mot det som er viktig her og nå.
Det betyr ikke å ignorere sykdommen, heller ikke å late som om alt er bra. Det betyr å gi frykten en plass uten å la den få styre hele livet.
Når kan det være nyttig å søke hjelp?
De fleste trenger ikke psykologisk behandling bare fordi de er redde. Frykt er en normal reaksjon når man lever med en alvorlig sykdom.
Likevel kan det være nyttig å snakke med en fagperson dersom frykten blir så sterk at den gjør det vanskelig å leve slik man ønsker.
Det kan for eksempel være når bekymringene fyller mesteparten av dagen, når søvnen over lang tid blir betydelig dårligere, når man trekker seg unna familie og venner, eller når frykten gjør det vanskelig å følge behandlingen eller møte til nødvendige kontroller.
Da handler hjelpen ikke om å fjerne frykten. Den handler om å gi personen flere verktøy til å leve et meningsfullt liv, selv om frykten fortsatt finnes.
Å leve videre, selv med frykten
Frykten forsvinner ikke alltid. Det kan bli gradvis svakere. Hos andre følger den dem i mange år. Ingen av delene betyr at man gjør noe feil. Det viktigste er ikke hvor ofte frykten dukker opp. Det er hvor stor innflytelse den får på livet.
Et godt liv handler ikke om å aldri være redd. Det handler om å kunne være sammen med dem man er glad i, gjøre ting som betyr noe og fortsette å leve, selv om frykten av og til banker på døren.
Det er nettopp dette mange opplever at de gradvis blir bedre til. Ikke fordi frykten forsvinner, men fordi livet etter hvert får større plass enn frykten.
Legg igjen en kommentar